Denne uken arrangeres årets kanskje viktigste mediekonferanse, Nordiske Mediedager 2009, i Bergen. Her samles det som kan krype og gå av mediene selv, samt toppolitikere og andre medieeksperter.
Store deler av mediebransjen er i en krisesituasjon, og det er derfor ekstra interessant å gå på foredrag for å høre erfaringer og visjoner for journalistikken og medienes fremtid.
Dessverre er det mye her som signaliserer at store deler av mediebransjen fortsatt ikke har skjønt noe som helst.
Internett?
Det første signalet kom allerede før første programpost torsdag morgen. Inngangspartiet og hallen utenfor foredragssalene var fylt opp med gratis aviser og blader, samt TV-kanalenes skjermer og kameramenn, men det var noe som manglet både her og inne i foredragssalene.
Jeg tok meg tid til å lete, men fant ingen storskjerm med internett noe sted. Heller ikke små skjermer for den slags skyld. Mens andre konferanser har live-oppdatering fra Twitter eller blogger, eller i det minste nyheter fra nettaviser, er det helt fraværende på Mediedagene 2009.
Nederst til høyre på side 9 i programmet er det imidlertid en liten Twitter-logo, og en oppfordring til å følge brukerkontoen @Mediedager, samt å bruke hashtaggen #nmd.
Det er det noen av oss som gjør, inkludert Mediedagene selv, men det er en mikroskopisk andel av deltagerne her på konferansen som gjør det, og vi er helt usynlige. Resten av deltagerne aner ikke hva som skjer her.
«Internetts verste fiende»
15:30 startet det jeg opplevde som Mediedagenes pinligste seanse, og et deprimerende varsel om hvor dårlig det faktisk står til med medienes forståelse av hva som skjer og hva som må gjøres.
Andrew Keen, forfatteren av boken «The cult of the amateur: How today’s Internet is killing our culture» skulle holde et foredrag med tittelen «Internetts verste fiende», for så å ta en paneldebatt med administrerende direktør i VG Nett, Jo Christian Other House (Oterhals).
Salen var fullpakket, så interessen var tydeligvis stor. Keen ble introdusert som «the anti-christ of Silicon Valley», og en som virkelig hadde sterke provoserende meninger.
Sånt kan bli gøy. Intet er bedre enn en ekspert som tør si det rett fra levra. Selv når man møter folk man er uenig med, så har man godt av å få høre en god analyse og argumenter mot sitt eget syn. Dette ble dessverre bare en trist og pinlig affære.
Keen skulle være provokatøren, men i på Nordiske Mediedager 2009 i Bergen, var «Internetts verste fiende» på hjemmebane.
Foredraget ble en merkelig blanding av velkjent internetthistorie ispedd noen personlige slengbemerkninger om hvor ille internett var. Det kunne fungert hvis Keen hadde tørt å stå for det han sa, men det gjorde han ikke.
«The anti-christ of Silicon Valley» pratet som en politiker uten politisk budskap. Han klinte til, for så å ta alle forbehold rett etterpå. Internett var det «narsistiske» speilet, men det var ikke internetts skyld. Alt var galt med internett, men Keen hadde ingen svar.
De samme poengene ble dratt om igjen og om igjen, men var ikke poengterte og de ble alltid levert med et forbehold. Keen gikk på autopilot. Poengene hans kunne vært fremført på maks 5 minutter hvis han hadde nøyd seg med å si de en gang.
Alt var bedre før, og internett er problemet nå, men det var ikke internetts skyld.
Nostalgiske dommedagsprofeter
Sånn sett føyde Keen seg inn i en lang rekke medienostalgikere som reiser rundt og sprer dommedagsprofetier. Det er tydeligvis et godt marked for det nå.
Det er nok å håpe på for mye, men jeg håper det ikke satt mange journalister i salen. Hvis det ikke var flere som så gjennom denne form for politisk tomgangsprat, så har den norske politiske journalistikken et alvorlig problem.
Keens eneste konkrete forslag til salen var noe han trolig regnet med at salen ville høre: «Dere kan ikke gi bort nyhetene gratis»
Gratis vann kostet 28,50 kr
Etter evinnelige gjentagelser ble jeg tilslutt så lei at jeg bestemte meg for at noen måtte ta til motmæle. Det var ikke lett.
Etter å ha prøvd å få kontakt med moderatoren i «panelet» i 10 minutter uten suksess, reiste jeg meg opp og ble stående i salen.
Det kan være at jeg som bare er 1,92 meter høy og er 122 kg bred ikke er så lett synlig når jeg står oppreist i en slik sal, for det tok nesten 5 minutter før Keen og moderatoren i det hele tatt så meg.
Høflig som jeg er ventet jeg til moderatoren endelig lot blikket gli over salen.
Da jeg fikk ordet dro jeg frem en flaske vann. Jeg forklarte at vann var gratis, og at flasken ikke inneholdt verken kullsyre eller smakstilsetninger. Den kostet 28,50 kroner på Gardemoen, og jeg betalte for den selv om den var gratis.
Ut fra konteksten burde ha fått både Keen og salen til å forstå at det viser at det er mulig å ta betalt for nyheter selv om de også deles ut gratis, men nei.
«Vi kan sikkert lære noe av vannindustrien» var det politiske tompratsvaret før han forsøkte å gå videre.
Lær av historien
Jeg tok derfor et eksempel på hvordan det kan gjøres ved å vise til hvordan togene hadde flere klasser enn første og andre klasse til å begynne med. Da hadde man en fjerde klasse der vognene ikke hadde tak, og jeg forklarte at det ikke var fordi det var dyrt å lage taket, men for å få flest mulig til å betale litt ekstra for tredje klasse der man fikk tak over hodet på turen.
Analogien ble forklart med at fjerde klasse tilsvarte gratis nyheter, og at man kunne selge bedre måter å få det samme innholdet.
Jeg tok også et oppgjør med hans anbefalning om å ikke gi ut nyhetene gratis, og sa klart at det var en «dead end».
Ingen interesse
Men det var ingen forståelse, og ingen interesse. Verken Keen eller salen var interessert. Nestemann som stilte spørsmål tok opp noe helt annet, og Keen kunne fortsette med sitt tomprat.
Det var synd at Jo Christian Other House måtte melde forfall. Han og VG Nett vet hva de driver med, og Keen ville aldri sluppet så billig unna hvis han hadde vært her.
Før foredraget kjøpte jeg boka, og jeg gikk bort for å få den signert etterpå. Selv om jeg mener han tar feil, skal jeg ikke gjøre samme feil som Keen. Jeg skal lese boka i helgen for å se om han har bedre argumenter og analyser enn det han presenterte på Nordiske Mediedager 2009.
Hvis noen er uenig med meg, skal jeg ihvertfall ta meg tid til å sette meg ordentlig inn i hvordan de har resonert seg frem til sitt syn.
«God analyse»
Det pinlige med denne seansen er ikke egentlig Keen, det er deltagerne. Jeg får høre fra mange her at de synes han hadde en god analyse. Isåfall vil jeg gjerne høre hva det var som var godt gjennomtenkte argumenter, og jeg vil gjerne utfordre alle som mener det til å svare på følgende spørsmål:
Hva skal du og din mediebedrift gjøre annerledes etter dette foredraget?
Dersom jeg tar feil skal jeg være mann nok til å innrømme det her på denne bloggen så alle kan se det.
Vil ikke forstå
Det er trist å se hvor lite store deler av mediebransjen vår forstår, men det verste er at mange heller ikke vet hva de skal gjøre.
Her på mediedagene sitter jeg igjen med et inntrykk av at mange løper hodeløse rundt mens de forsøker å finne en løsning på medieproblemet som ikke involverer «dette internett».
Noen lyspunkter
Heldigvis er det mange unntak. The Guardian-redaktør Alan Rsbridger holdt et meget godt foredrag, og det samme gjorde (selvsagt) Eirik Solheim fra NRKbeta. Dessverre plasserte Mediedagene hans foredrag i konferansens minste sal.
Der ble også gravejournalistikkens fremtid stuet bort på ettermiddagens siste foredrag. Espen Andersen fra NRK Brennpunkt og Anders Eriksen fra TV2 presenterte datastøttet journalistikk, og viste hvordan det kunne brukes for å finne frem til viktige journalistiske poeng.
Deres arbeid gjør det mulig å overlate rutinearbeidet til datamaskiner, slik at journalistene kan bruke mer tid på journalistikk. Dette er forøvrig også nøkkelen til hvordan mediene kan stå imot presset fra automatisk aggreggerte nyhetstjenester basert på algoritmer.
Men slikt er vel ikke så interessant?
Nostalgionani
Mediebransjen foretrekker tydeligvis litt felles nostalgionani fremfor å føre journalistikkarven videre.
Good night, and good luck!
OPPDATERT: Jan Omdahl tar for seg Keen i kommentar på Dagbladet.no.
